feeling poetic time flows, it goes by effortlessly moves us erodes our purpose sometimes goads us vexes us implodes our senses never beginning never ending the passage of time i grasp it seize it try to shake it mold it make it into something less ephemeral but it eludes me with every turn every time. is life so senseless? ----------- now the Norwegian version: tidens gang tid flyter, det går av uanstrengt beveger oss eroderer vår hensikt noen ganger egger oss irriterer oss implodes vår sanser aldri begynner aldri slutter jeg gripe den gripe det prøve å riste det gjøre det forme det til noe mindre flyktig men det unnvike meg med hver sving hver gang. er livet så meningsløst?