Noe meningsfull Jeg hadde alltid et ønske å skrive noe. Hva det var visste jeg aldri. Det var kun alltid der. En dyp lengsel. Noen ganger var det så sterkt at jeg måtte sette noe på papir. Det var nesten som om jeg skulle briste om jeg ikke skrev noe. Men det føltes alltid konstruert. Kanskje ‘konstruert’ er feil. Hensikten min var å skrive noe meningsfull, men det kom fra et sted dypt inne – motsatt av det som er oppfant. For det meste var de poesi eller korte historier. Noen ikke forferdelige, men de syntes å handle om de samme ting: tomhet; ensomhet; en følelse av tap. Det var ikke noe jeg var klar over i den betydningen. Jeg ville skrive. Der og da, før det gikk. Kanskje, uten å være oppmerksom på det, måtte jeg tømme selv for følelse. Og så jeg skrev. Jeg skrev noen ganger tankene som strømmet ut av hodet. Jeg forsøkte å være Proust, men uten hans åpenbart intelligens. Da prøvde jeg å tenke hardt på det jeg skrev - å velge ordene mine presist - men jeg kunne ikke fremstille følelsen jeg lengte etter. Jeg var misunnelig på måten som andre kunne fange og bevare stemningen som hengte på luften. Tilsynelatende uanstrengt. Men det er arrogant å tenke at jeg simpelthen kunne skrive noe som Proust gjorde. Det er sagt at vi må skrive om det vi vet, men når alt kommer til alt vet jeg lite. Jeg har kun følelsene mine.