23. august I morgon er jenten mins fodselsedagen ; hun vil komme hjem fra Amerika på søndag. Hun var der fem uken i sommaren med hennes far og vil komme tilbake med tungt bagasje og en bedre aksent. Før, jeg tenkte det var vanskelig at hun skal være langt, men jeg føler forandret nå. Hun er åtte år gammel i morgon og det er viktig at hun kjenner hennes far og hans land. Det er alltid rårt å være langt fra kjæreste, spesielt når de er barn. Som mor eller far, vi tenker vi må ’veiller’; fransk ord føler best her, fra den kommer ’surveiller’ og ’la veillée’ en gjøre her i landsbygd, når en kjære er død, nærmeste kommer til hjemme å vente med kroppen gjenomm natten. Det kommer fra baby-dager, når hver fysisk opplevelse trenger var svår; en bryst, et bad, en klem. Men det er en vekker vekst, for barn og foreldre, når barn gjører det selv. Jeg er alltid glad å sier sine voksne-prosessen, når hun sier, ’I do it.’ Jeg føler nå vår skilte-sommarer er viktige for begge to, jenten og mor. På Kristin Lavransdatter to natten siden, jeg har lest om ett øyeblikk når Kristins mør visser hennes man og Kristin ridder av; hun bad dem, lev vel. Alle jeg føler om min barn er derrinne; alle kjærlighet, alle håp, alle mellomrommet. Hun vil komme tilbake med gode historier.

18. august : Despina på norsk Aria di Despina, Cosi fan tutte, Mozart e Da Ponte Una donna a quindici anni, Ei kvinne, femton år gammel, De’e sapere ogni gran moda: Skal kjenne noen viktige regler dove il diavolo, ha la coda, Hvor djevel har halen sin, cosa è bene e mal cosè. Kjenne godt og kjenner ondt. Dè’e sa per le maliziete Hun skal kjenne hvordan bruker triks che innamoranno gli amanti ; som gjøre forelsker kjæreste sinne; Finger riso, finger pianti, inventar i bei perché, Å late som hun ler, å late som hun gråter, å oppfinne grunne hvorfor. Dè’e in un momento dar retta à cento, Skal, i ett øyeblikk, merke seg ett hundre menn, col le pupille parlare con mille, Med hennes øynene, skal snakke med tusen menn, Dar speme à tutti sien belli, o brutti, Gir håp til alle, enten stygg, eller kjekk, Saper nascondersi, senza confondersi, Skal kjenne skjule seg, uten forvirre seg, Senza rossire, saper mentire, saper mentire... Uten rødmer seg, kjenner å ljuge, kjenner å ljuge… E qual regina dall’alto soglio Og lik en dronning, på sin høy trone col ‘posso’ e ‘voglio’ far siubidir, med ‘vær så snil’ og ‘jeg vil’ å være adlyde. Par ch’abbian gusto, di tal dottrina, For dere som liker denne lære, viva Despina che sa servir, che sa servir. Skål til Despina som kjenner tjene.

14. august Jeg er så glad dere er så mange å skrive her i norske-rommet :) Jeg gikk i reisen på Tinder i uken etter søsteren min og min eldste venn (min venn for de mest tid, fra når vi var 8 år gammel) har sagt jeg måtte prøve, føre jeg er for gammel. Jeg gikk der som turist og jeg tenker det går for rask for meg. Det er artig og forferdelig tenker jeg, det kommer i minne en settning fra en dikt lært i fortiden : we’re all standing here, with our hearts in our hands. Det er lik en togstasjonen, mange personer kommer til Bretagne i ferie og de kommer med Tinder på telefonen, som en GPS for kjærlighet. Kanskje det var for det at Sandberg hade mobiltelefonen med ham i Iran? Men jeg kjenner nå at verden er forskellig fra fortiden. En man spurte hvis jeg vil sende min IP. En andre har sagt at han har ingen barn, men det gav ham mer tid å være sjaman. På en date, en andre har sagt at han bodde i Oslo 8 månaden og tenkte det var kjedelig; en andre har sagt han var i Stockholm i november og tenkte det var kalt. Hmmm. Det er forskellig fra Italki, på Italki vi vil snakke og ord-spille med hverandre og på Tinder en vil ikke snakke, og gjøre det med kommende kjæresten eller kommende kjæreste: her de er sa mange å være gift men de forsøker alltid for de nesten, besten kjæresten. Dette er nyt språk vi lærer. Jeg kan sier nå på fransk Tinder, menn er kort, (<1,80m), liker mer katter en hunder (90-10%, uformell bild-analyse), de liker kitesurfing eller seilbåt eller golf og de mest har en selfie de tatt i deres bil når de kjører. Så for deg som er norsk kvinne, hvis du vil går i reisen på fransk Tinder, setter til noen bilder med din katt, din redningsvest og tenker alltid på setebelten dinne. Jeg har matchet en man fra Trondheim som var her i reisen, med så mange tatovering jeg kjennet han var skandinavisk bare fra bild, og en gitaristen som spillte etter i Olso, så det bringe oss tilbake igjen til Norge. Morten, en av min norsk slekt, spurte til meg i Juli, så hva gjører du? Du jobber, du har barn, og du studierer norsk? Jeg svårte og tenkte det var kjedelig, men jeg vil bli så glad når ferie og tinder-reisen vil slute.

Mapping American dialects

Hello!  If you're interested in studying American English, and are intrigued by either data or dialects or both, here is a fun game from the New York Times...

https://nyti.ms/2l3vAAP

04. august På lørdag, lærer min har sagt jeg må skrive en tekst og overrasker ham, men jeg hadde så mye arbeid i denne uken, å bare skrive på norsk, er ganske overraskende. Så mange ting har skjedd i uken : på sondag, hadde en nordmann vunnet den siste løpet på Champs-Elysées. Siden jeg har lest om jenten som var funnet død i Varhaug på mandag. Vi var i Varhaug tre uken siden; vår norske slekt kommer derifra. Når jeg leser Thorbjørn Egner på natten, så tenker jeg på Kardemommaby og for meg det er likt Varhaug : en liten by, hvor nesten alle er slekt, hver personer kjenner hverandre og deres dyrene og kjenner hvem som sover, og hvor de sover (i hengkoyen, i fengsel...), og hvorfor ikke (de røver). Jeg vokste opp i en liten by som det. Men ser nå ei jente funnet død på en sti på en liten fredelig by, det gjører å tenker på mine barndom, og på mine barn, på Sunniva og hennes næresten. Vi er aldri trygge noen steder, også vår minne skal forandre. Siden mandag på ettermiddagen snakket jeg med min kollega, hennes stemme var lite rar, fjernt. Hun sa til meg at hennes far, 80 år gammel, gikk ut fra deres hjem på sondag, og de hadde ingen nyheter. Hver dag i uken, ingen nyheter. Og på fredag fikk jeg en tekst; han er død. Også etter en langt liv, en kan føler utrygg, liv er en kort eller lang prosessen, et skåpet vi åpne, og av og til vi liker ikke hvis vi ser. Jeg er trist for hans familie, de har nå så mange spørsmål, og ingen å svåre.

22.07 I dag er en tung minne-dag for Norge, vi sender tenker til norden i dag. I morges jeg vak og tenkte, jeg vil spiser brunost. Vi har kommet hjem fra Norge en uken siden, og den er den først gång i mitt liv jeg tenkte på brunost uten innflytelse i morges; en kan sier mitt kjærlighet for brunost er ganske nyt. Den først gång en spiser brunost, hvis en tenker, det er ost, det går dårlig. Hvis en skal tenke, den er ikke ost, det passer bra. Brunost småker lik cajeta, som vi spiste når jeg var barn i Mexico: cajeta er en karamell-saus, lik en dulce de leche, legget med gjetemelk. Brunost er tykk cajeta. Der finnes en brunost som smelter mer, stykke etter stykke, hver dag i vår kjøleskåp her. Alle passer bra for nå men en dag vi vil komme til slut. Nå at vi er tilbake i Frankrike, vi tenker og snakker hver dag om slekt, om Jæren, om Nordhavet og steinene, om komler, vind og torv, om Arne Garborg. Om sauer, om fjellen; om klart lyset. Norge tar puste. Norge var for minne et raskt dyppet i bergenvann, så kaldt blød sluter å rø; et øyeblikk og alle begynner nyt. Vi kommer ut fra en andre tunnel og fjellene har forandret, nå de er sympatiskt grøne troll, to kilometer siden de var sky-høy gjerdene langt veien. Vi kjører langt en andre fjord og plutselig vår liten dansk leiebil var en dverg gjenomm kjempe steinene. En vei med en fil bøyer seg rund fjellene, faller og klattrer, og sakter seg når sauer kommer å gni av veiens sine gelender. Været er ikke god for blåbær, sa Eirik. Vi gikk i bilen fra Kopenhavn til Sverige, til venner nære Rakkestad (hei Simen!) og Ås, til Jæren langt kysten, siden tilbake til Oslo fra Rogaland på fjellen i Telemark. Vi sette på land og skogbrann, pølser og Hitlers sine tenner, vi spiste moreller, norske jordgubbar, dikt og blåbær, vår skygger krysset Oslofjorden fra Moss og vi sniffet tjære-mørk stavkirker, vi vandret gjennom Bygdøy Folkemuseum og elsker nå Roxmans sine potet kaker. De sier her i Frankrike, ’un goût de pas assez,’ jeg føler samme om vår reisen : den småker lik ikke nok, vi er hungrig for den neste gång.

3. juli Nå kommer regnet og stormen, og jeg vil sette i noen ord her i norskeskapet. Her alle er i sikkerhet, ordene er krypterte i dårlig grammatikk. Vi kjennet på en e-brev i går at vi vil ikke hå stort arbeids-prosjektet. Vi var best for teknikk, men fordyr. Så denne region når vi bor, vil bli ikke kunden min under året. Det er så vanskelig, men jeg er glad å vite, fordi nå jeg skal begynner å tenke om en tid etter nåværende. Jeg gråt lite. Sønnen min som lever i sommertid, skolan sin er slutt nå, våk seg og gav en klem till meg, sa han, alle vil bli ok. Han er 16 år gammel, han kjenner ikke nok om arbeid og huslåner, med det var sympatisk at han sa det. Hunden sette ut trist også, da spurte når vi vill gå ut for en tur. Magnus sendte tilbake en melding snart; vi vil, sa han, snakke på stranden i Varberg lørdag i ettermiddagen og tenker om solusjoner. Jeg kjenner ham, solusjon sin er vi må prøve kitesurfing. Så vi vil se. Jeg liker ikke ventingen, uten kunnskap, men det er vanskelig å se selskapet mitt, hvis jeg prøvde å vokse, ville slutte. Vi kan ikke sier hvis det er dårlig eller god nå, vi er for nær. Jeg glede meg å hilse kjære venner i nesten uken, Malin’s mor, vår svenske venner, vår norske venner og familien vår. Familien vår kommer fra nesten by enn Skambankt. Det er tillstrekkelig for nå, vi trenger bare det.

27. juni Hver dag begynner blå med gyllen lys som falle på blader, er filtreret på dem. De holder solen i grønt garnet, hver velget blad en stum opphøyelse. Jeg står i gråsset, tykk tresko mellom føtter og duggen, og spiser morgenskalt bringebær, tyvlytting på fugler. De har så mye å si; reklamere, iakttagelse, ordre; jeg hører elske sanger bare i kvelden, når en sist svart fugl setter seg opp i kirsebærstre å synge for kjæresten hans. Jeg tenker han sier lik mann i Dire Strait’s Juliet, han synger, jeg ville gjøre sternen med deg, når som helst. Kanskje det er en ekte oversettning av sangen som synger en sist svart fugl, opp i kirsebærstre, på juni. Kansjke det er feil. I går på kvelden jeg snakket med en italiensk italki-venn, som liker går på tur i fjellen med konen hans. Vi snakket om elastisk tiden, å være så nære till land, å tar det langsomt og konsentrer seg bare på rytmen, et skritt og det nestet, en pust, og den nesten. Hver stein, hver blad, hver lys-nett og hver skygge, iakttokk, opp til evighet og ner. Jeg føler jeg trenger det i denne ventingens-tiden for arbeid min. Jeg drømte i natten at Y, min venn-kunden, fortalt till meg å bekymre meg ikke om Stort Prosjketen, han gav meg råd. Men han hvisket, jeg kunne høre ikke ham. De Gaulle har sagt at franskmennesker er lik kalv. I går etter skolan vi kommet hjem på sykel med datteren min, og vår kalv-innbygger var kanskje ulykkelig om 0-0 med Danemark; på bilen så aggressiv, å kjører rask og for nær. Vi var glad å komme hjem fra veien, bare kyr som sover lik død på felt og fugler, som kommenterer alt.

23. juni Nå sommaren er her også og vil legge her nesten en hel uken før stormen vil komme tilbake. Vi har vannmelon, nektariner (på butiken), kirsebær, bringebær, solbær, ripsbær, og jordbær nå; vi spiser ting vi drømmer om i vintern. Jeg er lit unnskyld at hønene har tatt en jord-bad i drivhuset, alle tomater er død; men det er en herlig sommarenshytte for dem. Tre lit kylling går bra, dem er tenåringer nå, høy i deres ben med rar fjær-dusker. Jeg tenker vi har to hanen og en høne, jeg er trist, dem er ikke goda proporsjonen men jeg vil ringe til Yves i høsten når vi må drepe hanene. Hagen er sjenerøs; nesler, uten overdrivelse, er høyre enn meg i år. Dem er prosjektet mit for helgen, nesle-trening, og i natten jeg vil sove etter med trett muskler og kriblende hud. Malins sine moren var her noen år siden i våren og gikk ut i landet å plukke nesler for suppen. Dere hilset en mann som tatt nesler i armene, uten hanske. Han fortalt at han var reumatisk, og nesle-stikker gjørde ham å føle han lever. Arbeid min siden fredag er mer vanskelig; jeg snakket med en andre kunden som vil velge en annen programvare nå fordi vår nyt versjon er ikke nok klart. Sånn er livet men av og til det er vanskelig å bære det, å fortsette på. Nesler hjelper å lære perspektiv. På søndag vi har skolans-festen, barn vil singe, vi jobbet på Octopus’s Garden i året med dem. Alle vil spise cochon rôti sur braises, drikke ett plast-glass vin og visse på vår barn som vokser opp lik nesle, under solen.